Generasjon Utøya (Bestillingstilbud for 8.-10. trinn)

Det er sommer og feriestemning i Oslo, fredag 22. juli 2011. Stille gater preger bybildet i hovedstaden. 15:25 rammer en kraftig eksplosjon regjeringskvartalet. På nyhetene hører vi om en bombe som har eksplodert, og en mulig terrorhandling.

På Utøya arrangerer Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, (AUF), sommerleir. På øya befinner det seg 564 mennesker, de fleste barn og unge, som er et direkte mål for terroristen Anders Behring Breivik. Ina, Kamzy, Renate og Line befinner seg på ulike steder av øya når terroristen jakter på dem denne mørke, regntunge sommerdagen.

De nekter å la seg skyte til taushet og representerer en generasjon politikere som tør å drømme om og kjempe for en bedre framtid. De unge politikerne opplevde å bli dødelig såret, eller de så sine venner og kjæreste bli drept. Felles for dem alle er at de er tvunget til å bearbeide det som skjedde, og har valgt å jobbe aktivt videre for det de tror på. De kjemper videre ikke bare på vegne av seg selv, men på vegne av en hel ungdomsgenerasjon, samtidig som de gir håp til et helt land og folk.

Filmen følges av regissør og en av de fire medvirkende.

Om filmen:

Denne filmen handler om fire, unge kvinner som alle overlevde Utøya 22.juli 2011, og som på hver sin måte har valgt å reise seg og kjempe videre for verdiene de tror på. De ble enten dødelig såret, eller så sine kjærester og venner ble skutt av terroristen, og flere sliter i dag med ettervirkninger, men har valgt å konfrontere frykten og møte hatet med et sterkt engasjement innen politikk og frivillig arbeid. Dette er Generasjon Utøya.

Gjennom å skildre de fire kvinnenes liv i sitt politiske engasjement etter 22. juli, får vi innblikk i et Norge i endring. At kjærlighetsbudskapet fra rosetogene har kjølnet kraftig av den kalde vinden som blåser over Europa og verden. En utvikling der vi ser en økende grad av politisk polarisering og ekstremisme. Senest i august 2019 i Oslo blir en norsk 21-åring overmannet i en moské i Bærum idet han skyter seg inn i lokalet og prøver å drepe de som besøker moskéen, særlig muslimer. Like før hadde han drept sin stesøster, som var adoptert fra Kina. Det kommer fram i avhørene at en direkte årsak til angrepet, er at han ble inspirert av Anders Behring Breiviks kompendium. For ni år siden angrep Breivik regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya, og drepte 77 mennesker med et uttalt ytterliggående, politisk motiv. Angrepet mot to moskéer i Christchurch, New Zealand, i  2019, viste seg også å være direkte inspirert av 22. juli-terroristen.

Denne smitteeffekten blant ekstremister skaper en frykt blant Utøya-overlevende, som er helt reell. De er opptatt av retorikken og debattklimaet i det offentlige rom, at det er en sammenheng mellom ord og handling, fordi de har sett og erfart at voldelige ord kan føre til terror. Ina påpeker at det har skjedd en endring i det offentlige ordskiftet de siset årene.

Om de medvirkende Ina Libak, Kamzy Gunaratnam, Line Hoem og Renate Tårnes:

INA

På en av de siste dagene i august 2019 forbereder INA (29) seg igjen på å vitne i rettssalen i Oslo tinghus, åtte år etter terrorangrepet. Denne gangen for å vitne mot en hvit, norsk middelaldrende mann som har kommet med drapstrusler og hatsjikane mot henne. Ina ble skutt fire ganger på Utøya, og overlevde angrepet så vidt.

I dag har hun blitt en av de sterke, markante unge, politiske stemmene i Norge, og det er derfor en profilert og elsket ny AUF-leder som blir applaudert fram på landsstyremøtet høsten 2018. Men engasjementet og hennes tydelige tilstedeværelse i det offentlige rom, har en bakside. Ina opplever med jevne mellomrom hets og sjikane på sosiale medier, og har også fått direkte drapstrusler.

På denne augustdagen er hun og Mani, tidligere leder i AUF, innkalt for å vitne mot mannen som har sendt dem ubehagelige drapstrusler. På kontoret sitt på Youngstorget i 7. etasje i Folketeaterbygningen, sitter Ina og memorerer hvilke ord mannen truet henne med. Fra vinduet hennes kan vi se den skadde høyblokka i regjeringskvartalet. Den høye bygningen som huset statsministerens kontor er ennå ikke rehabilitert, og står i dag innpakket i et tøylignende stoff og minner oss daglig om bombeangrepet.

Inne på kontoret til Ina henger det eldre valgplakater med et nostalgisk uttrykk, noe som gir assosiasjoner til Arbeiderpartiets storhetstid. Ina forteller at 22. juli endret hele hennes livsanskuelse og forhold til politikk. Som hun sier selv: Før 22. juli var politikk viktig, etter terroren har det blitt livsviktig å drive med politikk.

LINE

LINE (33), rømte fra terroristen, og løp i panikk under hele det 72 minutter lange angrepet. Hun gjemte seg på ulike steder på øya, og så flere av sine venner bli skutt og drept. Hun løp, flyktet og var i en ekstrem alarmberedskap før hun til slutt segnet om nede ved strandkanten og la seg ned i fosterstilling, overbevist om at også hun kom til å dø. I dag, åtte år senere, har Line ennå ikke orket å reise tilbake. Hun får fortsatt angstanfall når hun løper, kroppen og hjernen assosierer det med flukten.

I dag går Line i terapi i hjembyen Kristiansund, for å bearbeide traumene. Hun går til psykolog for å bearbeide traumene og minnene, og har sakte, men sikkert begynt å trene sammen med en fysioterapeut for å hjelpe kroppen til å erfare at det er ok med høy puls. Det har gått flere år før hun først nå i år har greid å begynne å jobbe fysisk med trening, og på den måten begynne på en endringsprosess.

Line er lokalpolitiker, og jobber i Frivillighetssentralen med bl.a. ansvaret for å bosette flyktninger i kommunen. Line håper gjennom treningen og rehabiliteringen å bli sterk nok til å reise tilbake til Utøya en gang i nærmeste framtid.

KAMZY

KAMZY (30), er tilbake på Utøya en tidlig sommerdag i 2019 sammen med venninnen Faten. Det er sol og vakkert på øya denne dagen, en kontrast til regnet som aldri tok slutt 22. juli 2011. Kamzy forteller Faten om hvordan de løp langs Kjærlighetsstien, om de mange ungdommene som tok tilfeldige valg, noen løp til venstre noen til høyre, og Kamzy om det avgjørende øyeblikket når hun bestemmer seg for å svømme, og dermed berger livet. 

To dager etter terrorangrepet ble Kamzy intervjuet av NRK, og spurt om hun var sint på gjerningsmannen. Da svarte hun: Jeg er ikke sint på Anders Behring Breivik, jeg synes synd på ham. Han ble sviktet av alle i oppveksten.

I dag er Kamzy varaordfører i Oslo, og har engasjert seg sterkt i forhold til barn og unges deltakelse i demokratiet. Hun er vokst opp på Grorud, østkanten i Oslo, og som lokalpolitiker er Kamzy opptatt av inkludering og å motvirke utenforskap. Hvorfor noen unge, særlig gutter, havner utenfor og er et lett offer for ytterliggående holdninger og idéer. Kamzy er ikke redd for å snakke om vestkant-gutten Anders, som et sted på veien ble radikalisert og endte opp som den verste massemorderen i Norge etter andre verdenskrig. Med bakgrunn i sin personlige historie fra 22. juli, drar hun rundt til skoler og forteller hvor viktig det er å delta med sin stemme i det norske samfunnet. På den måten ønsker hun å forebygge utenforskap, og være med på å forhindre at lignende terrorangrep skjer igjen.

Kamzy forteller at de ga hverandre et løfte i dagene etter angrepet: Aldri mer 22. juli og det betyr aldri mer en Anders Behring Breivik. Han var en av oss, som Kamzy sier. Hatet kom innenfra, og derfor må vi starte her. Kamzy har derfor satt seg et mål i 2020 om at hun skal besøke alle videregående skoler i hele Oslo, og møte barn og unge der de er. Det innebærer at hun også drar til skoler med belastete miljøer og dårlig omdømme, for å få de unge i tale, og på den måten tenke endring.

Kamzy er opprinnelig fra Sri Lanka, og kom til Norge som liten jente og flyktning. Hun har i hele oppveksten vært tøff og konfrontert mobbere og andre som har vært rasistiske i sine holdninger. Som varaordfører møter hun jevnlig på hatytringer og rasistiske holdninger knyttet til sin rolle. Da Kamzy ble leder av 17. mai-komitéen høsten 2018, ble hun utsatt for eksplisitt rasisme da FRP-politiker og tidligere medlem av Nobel-komitéen, Inger Marie Ytterhorn, var kritisk til at Kamzy skulle lede komitèen, fordi hun ikke var nok kronisk norsk. Gjennom sin væremåte og tydelige tilstedeværelse i det offentlige rom og på sosiale medier, står imidlertid Kamzy fram som en modig rollemodell. Der mange andre har berøringsangst, tør hun å uttrykke seg høyt og tydelig når det er nødvendig. Hun får jevnlig hatmeldinger på sosiale medier, og høsten 2019 velger hun å gå til politiet med de mest rasistiske meldingene.

RENATE

Torsdag 21. juli 2010 går ei ung jente på scenen inne i storsalen i kafèbygget. Det var solnedgang, det var latter, det var sang. Det var sommerfri…Det var minner som aldri vil dø. Strofene fra Postgirobyggets Idyll forener de mange hundre ungdommene i allsang. Renate (31) synger med stor innlevelse, kjæresten har nettopp stått på talerstolen, de er unge og lykkelige. Neste dag, fredag den 22. juli endres alt. Renate ser kjæresten bli skutt rett foran seg utenfor kafébygget.  

Tiden etter 22. juli skulle bli en av de mest krevende i AUFs historie, og Renate blir en av lederne i ungdomsorganisasjonen som står i spissen for det vanskelige arbeidet med å gjenoppbygge øya. Etter at så mange barn og unge ble regelrett henrettet på øya, var det lenge fare for at Utøya skulle forbli en gravplass. Hvordan var det mulig å noen gang skulle kunne arrangere sommerleir her på nytt? Renate og mange av ungdommene er kritiske. Løsningen ble å utforme et nytt bygg som skulle forene fortid med framtid. Hegnhuset. Et bygg som består av 564 små stolper som hegner rundt 69 større stolper og som sammen omfavner restene av kafèbygget som står slik det stod 22. juli med kulehull på veggene. De små stolpene representerer alle de barn, unge og voksne som var på øya den mørke fredagen, mens de 69 mindre stolpene representerer og er et synlig minne over de 69 som ble drept. I dag finner Renate ro når hun vandrer gjennom bygget. Hun viser oss dommen som er en del av en utstilling med en tidslinje som viser hendelsesforløpet den 22. juli. Og for Renate er dommen det viktigste av alt. 

I dag har Utøya blitt et senter for demokratibygging og -utdanning med besøk fra hele verden. Renate er jevnlig med som guide og forteller, der hennes historie er en del av den store fortellingen om 22. juli. Hun mener berøringsangsten til å reflektere over det som skjedde 22. juli har vært overraskende stor. Hun mener vi ennå ikke har tatt et oppgjør med terroristens tankegods og hvilke holdninger som lå til grunn for angrepet. Det å forstå hvorfor terroren skjedde og hvilke strømninger som skjer i Norge og Europa i vår tid.

August 2018 pakker Renate sekken, tørker tårene og forlater øya for siste gang som en del av ledelsen i AUF. Senere på høsten går hun av som generalsekretær i ungdomsorganisasjonen.

Lærerveiledning

• filmstudieark generasjon utøya.pdf

Om utøvere og produsenter

• Arrangert av: Tromsø kommune
• Kunstnere/grupper: Tore Buvarp / Fenris film